Aldri har jeg vært en storforbruker eller opptatt av inntekt. Sparing var naturlig fordi “det var det man skulle gjøre”. 

Selv om jeg sparte hadde lite hensikt med pengene, det var bare “fordi” det var lurt. Allerede som ung, kanskje rundt 10-12 års alderen adopterte jeg et pessimistisk syn på livet hvor jeg ikke ønkset å ende opp i “råtte reset”, jage etter penger og hva det kunne kjøpe meg. Min konklusjon var på den tid “hvis jeg ikke trenger mye penger, så trenger jeg heller ikke å jobbe så mye”, noe som gjorde til at billig og lavkost liv var min ting, underholdning og glede burde ikke være knyttet til summen man bruker på det.

Økonomi var aldri spennende for min del, selv om matematikk var en av favorittfagene! Husker til og med at i spill likte jeg tall, men ikke økonomiaspektet. Økonomi i mitt hode var et spill som grådige folk spilte, en slags ondskap som hadde slått rot i verden som jeg ikke ville ta del av.

I 2018, uten at jeg hadde oversikt over nettoformue eller fulgte noe med, hadde jeg bygget opp rundt 300.000,- i egenkapital hvor 50% var arv og 50% sparing fra svømmejobben + gaver og annet opp gjennom. Planen min, som mange andre var å finne en plass å bo vekk fra foreldre, enten leie en leilighet eller kjøpe en for å skape sitt egent liv. Men så fikk jeg et tilbud som i retrospekt var veldig økonomisk gunstig for min del.

I slutten av 2018 spurte pappa om jeg ville kjøpe huset som familien bodde i, ettersom pappa har over lengre tid pusset opp nabohuset og ønsket å ikke å sitte på huset vi bodde med i evig tid, for hans del var det fint å frigjøre kapital og samtidig gi meg en god inngang på boligmarkedet. Denne muligheten skulle vise seg å være ganske gunstig, ettersom jeg fikk kjøpe huset relativt billig, for 2.000.000,- hvor de hadde rett til ganske billig leie i årene fremover. Det aller gunstigste for meg var kanskje ikke tilgangen på boligen i seg selv, men at valget ble et utleieobjekt. Hadde jeg kjøpt fra egne tanker og smak ville jeg valgt en leilighet på den tiden som ikke genererte noe inntekt, men siden mine foreldre var leietakere, det føltes tryggere og som en “vi hjelper hverandre” situasjon kjøpte jeg huset. Hadde jeg økonomisk kunnskap på den tiden kunne jeg funnet et lignende objekt for lignende pris og gjort mye likt, men min økonomiske sans var ikke utviklet nok på den tid.

Fondssparing føltes heller ikke som et alternativ pga lav økonomisk kunnskap på den tiden.

Gjeld føltes aldri behagelig for meg, med et relativt lavt forbruk og en del penger fra en svømmejobb og leieinntekter satt jeg normalt 8.000,- opp mot 20.000,- mot gjeld ut i fra hvor mye ekstra jeg jobbet. Senere voksenjobb kunne jeg sette av enda mer!

Forbruket mitt var lavt, bodde med foreldre, syklet rundt og tok på meg jobb når jeg kunne få.